2006-01-01 Truls Lie:

Manderlay – en politisk film

«De pleide å gjøre noe med fangene sine, som de kalte for «å riste blodørn» på dem; de bandt dem med armene om en trestamme og klippet dem opp i ryggen, gjennom både ribbein og kjøtt – så trakk de ut lungene på dem bakfra.» Sitatet er fra Jens Bjørneboes Bestialitetens historie.
Ja, er ikke kroppen stadig vårt mest politiske objekt? Lars von Triers film Manderlay er ikke om typisk politikk, slik vi daglig mediefores av konflikter og all verdens pragmatikk. Det politiske i filmen er langt mer alvorlig enn det. Selve det politiske er de verdimessige, psykologiske, estetiske, moralske eller meningsdannende praksisene som gir livet retning. Normer som underveis omdannes, utvikles og innvikles i den daglige globale hverdagen. Og kunst som adresserer det politiske, slik Manderlay lager teater på film og etterlater oss fnysende, ettertenksomme eller spørrende.
Manderlay er historien om slavene som oppdages på den amerikanske plantasjen Manderlay i Alabama på 30-tallet. Lenge etter slavenes frigivelse lever de fremdeles i et herre/trell-forhold – de vet ikke om noen annen måte å leve, eller overleve på. Gangsterkongens datter Grace spilt av Bryce Dallas Howard, har andre holdninger enn sin far, og griper medfølende inn – hun sørger for at de får friheten tilbake. Ved hjelp av gangstere med maskinpistoler innfører nådens gudinne demokrati, kontrakter og stadige avstemminger. Hun føler en moralsk skyld overfor de undertrykte – hennes nasjon hadde jo skapt slaveriet.
Sandstormen i filmen viser hvor hardt fattige rammes av naturkatastrofer som vannets herjinger i New Orleans eller Thailand i vår tid. Men filmens mer opplagte politiske parallell er Irak Amerikanerne skulle fjerne tyrannen, for så å innføre demokrati. Er nå «frigivelsen» av Irak så annerledes de tidligere slaveeierne som skapte gjeldsslaver av sine nye «arbeidstakere» – med dyre startlån og følgende lønnslaveri? Filmens Grace, som nok har edlere motiver enn USAs Bush, avviste derimot denne sinnrike kapitalismen ved å gi alle andeler i plantasjen – hvite som svarte. Hennes demokratiforsøk skulle stå til eksamen, og forsøket besto prøven – så lenge gangsternes geværmunninger var til stede.
Von Trier har i mange filmer latt oss berøre av selve kroppen og spesielt kvinnekroppen som politisk objekt. Von Trier benytter stadig kvinner i hovedrollene (noe som er uvanlig i film og teater). I trilogien Breaking the Waves Idiotene og Dancer in the Dark ser vi Bess, Karen og Selma bli radikalt berørt av kroppen eller kjødet. Først i Bess" seksuelle fornedrelse, deretter slik Karen berøres av de kroppslige handikapene og gruppesexen til «spasserne», og til slutt Selmas grufulle hengning, kroppens opphør. Von Trier vil berøre oss, og gjerne la oss fylles av ubehag. Slik er han politisk, og iblant på grensen til å bli moralsk.
I den pågående trilogien om Amerika (Dogville, Manderlay, Washingt 0) skaper von Trier flere nye affektive rom, i betydningen rom som berører. Med teaterscenen minner rommets begrensninger, flathet og tegnmessige holdepunkter nærmest om Francis Bacons malte triptyker – med et sentralt lidelsesvesen, lokale elliptiske avgrensninger og flate omgivelser. I Dogville dreide det seg om å ikke innlemme den fremmede – Grace, spilt av Nicole Kidman – men begrense hennes område, virkeplass, til det minimale. I likhet med et lidelsesobjekt fra Bacon, fokuseres ansikts- og kroppsutrykk. Til slutt lenkes hun til en seng, der hun, den fremmede, får sin kropp radikalt forandret som objekt Hun rives nærmest fra hverandre slik kroppen voldtas, slites ut, alltid er søvnig og sulten. Så kommer filmens vendepunkt med et lysskifte – og et følgende politisk maktskifte der hennes far, gangsterkongen, kommer henne til unnsetning. Tegningen av hunden på gulvet, blir en ekte hund, og reiser seg kraftfullt. Grace «biter» tilbake mot vertskapet – og utsletter kroppene i Dogville.
Også i Manderlay er kroppen omdreiningspunktet. Vi observerer de disiplinerte kroppene foran geværene, slagene slavene påfører nestemann i maktkjeden, den knugende sulten. Filmen skulle dessuten vise – som intervju med von Trier forteller – en slakting av plantasjens eneste esel. Dette ble imidlertid klippet ut av filmen da naturverngrupper reagerte kraftig. Hvilken scene hadde ikke dette vært – i likhet med Apocalypse nå av Scorcese? Men vendepunktet i filmen er der Grace slipper løs sitt begjær for Timothy, som hun tror er «stolthetsslave», dvs. høyest i deres makthierarki. Idealisten Grace, fornøyd med å ha oppnådd demokrati, har nettopp sendt av gårde gangstervaktene. Det er nye tider og hennes egen kropps begjær må få utløp. Uten gangsterne rundt føler Timothy seg som mann, han får overtaket, bærer henne opp i sengen, drar av henne klærne, dekker ansiktet hennes med et tørkle, og tar henne brutalt.
Men det viser seg at Timothy tilhørte bunnen på den interne rangstigen, en kameleon og opportunist som stjeler plantasjens hardt opparbeide penger, og spiller dem bort. Så følger kaos, og erkjennelse.
Er Manderlays poeng at demokratiet alltid går i oppløsning uten en suveren, uten en konge, en tyrann, uten en myndighet? Må man alltid ha en hobbesiansk Leviatan for å holde orden på flokken? Slik slavene til slutt bestemte at Grace skulle bli, om de så måtte tvinge henne til det? Var de for dumme til å bli etterlatt alene? Var de avhengig av henne som sjef, hennes entreprenørskap, kunnskap og handlekraft?
Det mer filosofiske poenget bak von Triers film dreier seg om friheten. Om man rydder bort undertrykkeren har man innført friheten, slik den er «friheten fra». Men «friheten til» står det verre stilt med, så lenge frigitte slaver ikke umiddelbart er oppfinnsomme nok med hva friheten kunne brukes til – slik slavene i Manderlay glemte avlingene og nesten døde av sult.
Ja, problemet er også våre inngåtte vaner, treghet overfor det nye, eller den sirup tradisjon og nedarvet praksis består av. Det er ikke gjort på en dag for de undertrykte å forandre seg, eller ta til seg kunnskapen friere individer er utstyrt med. Selv om kunnskap er makt, banker man det ikke inn i skallen på en dag.
Derfor er det mest humane å fordele, dele, og omdele de materielle kår. Slik Norge og vesten har et ansvar. Eller slik de undertrykte må gis muligheter gjennom utdanning og kunnskap til å komme ut av sin onde sirkel av fattigdom. For det er fremdeles nok mat på kloden til alle.
Derimot har von Triers politiske film en viss skepsis – gjerne utrykt satirisk – til hvordan de gode intensjonene til enkelte hvite menn eller kvinner blir gjort til skamme. Og han er ikke alene om å vise at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Grace selv er derimot gjennom hele filmen overbevist om at friheten er eneste vei. Til tross for at hun som liten lærte at kanarifuglen hennes ikke tålte å slippes ut i friheten – den ble gjenfunnet frosset i hjel utenfor vinduet.
Men Amerika var ikke rede til å ta imot de svarte som likemenn, påpeker en av slavene, de valgte derfor heller et steg tilbake – det minste av to onder. Når Grace omtaler mennesket som fritt, sier han nedlatende: «det er filosofisk». Og Graces idealisme kommer til kort når Timothy – elskeren – roper at slike som henne hadde skapt dem. Hun griper pisken og pisker ham besatt over ryggen – kroppen skal få unngjelde. Volden overtar der idealene ikke strekker til – herre/trell-forholdet sitter godt nedgravd nedover i generasjonene.
Etter at filmens sceneteppe har gått ned lar von Trier rulleteksten følge med bilder av nettopp hva slavene hadde erkjent – følgene med Ku Klux Klan og lynsjing, Martin Luther King i kiste, Bush og Twin Towers, og billedrekker av fattige amerikanere.
Det er, som denne utgaven av Le Monde diplomatique viser, lange tradisjoner for herrer og treller: Kapitalister som Wal-Mart (forsiden), latinos på jakt etter den amerikanske drømmen (midtsiden), franske eliters utskjelling av «kunnskapsløse dyr» (side 22), eller hvordan mange stadig tyr til konfronterende krig eller utestenging og isolasjon i møtet med den Andre (side 14). Politikk er urettferdighet satt i system. De undertrykte angripes gjerne bakfra. Blir lurt. Får sin rygg pisket. Eller får lungene dratt ut i ren bestialsk skadefryd.
Ja, von Trier – Grace er naiv. Vi har en lang vei igjen å gå.


© LMD Norge