2002-12-20 Truls Lie:

Om den evige fred

Det er julaften. Amerikanske soldater beveger seg innover i Irak. Du sitter i kirken og synger Deilig er jorden. I Sør-Irak er enkeltetokter i gang. Englene synger: «Fred over jorden, menneske fryd deg!» Enkelte har forberedt seg på biologisk krigføring, andre på USAs ødeleggelsesvåpen. Du synger nå gloria-leddet i gudstjenesten. Amerikanerne kjøper med dollarmillioner opprørstøtte blant kurderne i Nord-Irak. Det er Lukas-evangeliets fjortende vers: «Ære være Gud i det høyeste!». Husseins 1200 siders militærrapport påpekes som full av hull. «Og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» Et truende uvisst krigsutbrudd nærmer seg.
Det blir ikke fred på jorden til tirsdag. Fred på julaften. Selv om en frelser ble oss født allerede for to tusen år siden. Men det er menneskelig å håpe. De fleste av oss ønsker fred på jorden. I denne juletid sender vi himmelen en tanke, lar håpet strekke seg mot fremtiden. Er det naivt å tro på en altomsluttende fred som hindrer krig i å bryte ut, som avløser spenninger mellom jordens stater?
Ja, det er for naivt. Vi skulle ønske det, men tror det ikke. Eller kan det tenkes, selv om det virker utopisk? Filosofen Immanuel Kant tenkte det i 1795, og skrev boken Den evige fred. Og den virker ikke himmelstrebende. Boken kom nylig ut på norsk (Thorleif Dahls Kulturbibliotek, Øystein Skars oversettelse). Teksten er ryddig, fornuftig – en praktisk refleksjon til tross for den ambisiøse tittelen. Kant kritiserer her flere årsaker som maner til krig:
Å ha hemmelige våpenlagre skaper ingen fredsslutning, våpenproduksjon fremprovoserer heller angrep. Slik USA tror Irak har skjulte lagre. Ifølge Kant er store stående hærer truende. Man provoseres til våpenkappløp, eller fristes til å bruk. USAs enorme militærindustri står der ikke ubenyttet – ikke en gang atomvåpen forblir ubrukt om Goliat mener David virker truende. Man kommer da heller Irak i forkjøpet.
Kant advarer også mot maktbruk overfor andre staters forfatning – slik vi tenker folkeretten og suverenitetsprinsippet. Prinsippet er at staters indre strider skal avgjøres av dem selv, slik de skal kjempe «med sin indre sykdom.» Kant lest gjennom et par Marx-briller får en til å tenke på ideen om arbeiderklassens egen frigjøring – at friheten må vinnes på egenhånd for å tilegne seg erfaringen å kunne styre seg selv. Men trekker man linjen til Afghanistan og Irak, kan det se ut som om noe hjelp også må komme utenfra – til opprør innenfra. Men evig fred? Slike frigjøringskriger blir ofte så lange og brutale at frihetskjemperne ikke foredles av frihetskampen, men avstumpes av gjensidige overgrep og vidtrekkende ødeleggelser som tar tiår å gjenopprette. Resultatet er heller evig småkrig.Hva er da Kants «endelige plan» som garanterer evig fred?
Han foreskriver først en statsform av frie samfunnsmedlemmer, enige i å stille seg avhengig av og under en felles lovgivning, der de behandles likt etter loven. Nettopp hva vi i dag har som en borgerlig demokratisk forfatning med Storting og Regjering.
Dessuten krever Kant at folkeretten grunnlegges på et forbund mellom slike frie stater, en føderalisme. (Muligens blir Irak en lignende føderasjon av delstater.) For folk flest «foretrekker ikke den avsindige frihet fremfor den fornuftige», en lovløshet som slipper frem det råeste i folk, en «dyrisk nedvurdering av det å være menneske». Heller ikke på statsnivå.
Kants argumentasjon er at vi etter naturen innretter oss slik «mekanisk» eller praktisk over tid. Mennesket er ondt på bunnen, men forholder seg praktisk til hverandre, fremfor brutalitetens stadige strid, slit og lidelse. Kant etterlyser derfor et fredsforbund (foedus pacificium), forskjellig fra fredspakt, våpenstillstand eller våpenhvile – slike er bare midlertidige, ikke i sinnelag evige. Her gjenkjenner vi de tanker som la grunnlaget for etableringen av FN og FNs sikkerhetsråd. Om enn ikke dagens sikkerhetsråd der noen medlemmer er likere enn andre.
Enda en garanti om evig fred er for Kant en kommende verden der forskjellige stater lever i fred med hverandre på grunn av «handelsånden, som ikke kan bestå sammen med krigen, og som før eller senere bemektiger seg hvert eneste folk». En globaliseringstanke allerede i 1795. Men en tveegget løsning med tanke på oljeinteressene i Irak – selv om vi vet at handelssamarbeid i demokratiske stater nærmest aldri fører til krig.Vil vi bare se mer av Immanuel Kants fredelige føderalisme, vil prinsippene virkelig bringe den frelse han lover? En tilfeldighet gjør at det i julesalme 33 lyder: «...En frelser er oss født i dag! Fred på jord, i menneskers Guds velbehag! «Gud med oss» er nå hans navn: Immanuel.»
I Den evige fred starter vår tids Immanuel med å vise til et hollandsk gjestgiveri der skiltet utenfor inneholder en malt kirkegård påsatt den satiriske overskriften «Til den evige fred». Senere skriver han om «æresløs krigslist» – så som bruk av «snikmordere, giftblandere, overtredelse av kapitulasjon, egging til forræderi...» Dessverre i dag Israel-Palestina, Russland-Tsjetsjenia, USA-Irak. Uten en eller annen tillit til fiendens tenkemåte kan det aldri bli sluttet noen fred – man ender i en utryddelseskrig, der den «evige fred finner sted bare på menneskeslektens store kirkegård».