2009-01-07 Truls Lie:

Filmkameraets makt

Hva foregår på den kritiske dokumentarfronten? Le Monde diplomatique dro på verdens største dokumentarfilmfestival, IDFA i Amsterdam. Uka ble tilbrakt i fire østlige diktaturer, fem nødlidende afrikanske land, på besøk hos en russisk poet, et gammelt rumensk ektepar og en hviterussisk undergrunnsavis.
Verdens største og viktigste dokumentarfilmfestival IDFA ble nylig avholdt i Amsterdam. Jeg klarte å få med meg et lite snitt av de 300 nye filmene, etter hva mine bein rakk og min søvnstøle bak orket av kinoseter. Her følger noen inntrykk fra denne kritiske dokumentarfronten.
ET AV HOVEDTEMAENE på IDFA var Afrika, der jeg vil trekke fram fem filmer. Madonna og Nathan Rissmans film I Am Because We Are bringer oss rett inn i Malawis problemer med horder av foreldreløse barn. AIDS-epidemien er omfattende. Landet har lidd under 30 år med diktatur. Katastrofen har, slik Jeffrey Sachs konkluderer i filmen, utviklet seg til en epidemi på grunn av sulten og fattigdommen. Jomfruer gis bort av sine foreldre for at menn skal «bli renset» for sin sykdom: De unge forteller at de måtte høre på sine foreldre, og mennene forventer sex tre ganger første dagen. I Malawi er én million barn foreldreløse, og mange av dem har AIDS.⁴ Madonna ble selv foreldreløs da hun var seks. Filmens beskjedne filosofiske budskap er at vi trenger hverandre, eller våre foreldre: «I am not defined without you.»
I filmen Iseta Behind the Roadblock følger vi fotografen Nick Hughes tilbake ti år etter Rwandas folkemord. Han var den eneste som klarte å filme noen av Rwanda-drapene som skjedde. Videobildene fra Kigali gikk den gang verden rundt i nyhetene. I Iseta Behind the Roadblock får vi se hvordan de gamle videoopptakene i ettertid fører til en rettssak der hutuen på videoen dømmes. Vifølger også Hughes rundt i dag hos de døde tutsienes slektninger. Dessuten kommer FN i svært dårlig lys i de gamle filmopptakene: Væpnede FN-soldater i pansrede biler kjører bort, og etterlater tutsier til hutuer med middelalderaktige macheter, som så hogger løs på de skrekkslagne tutsiene. Dette er også dokumentert i filmer som Sometimes in April ^{href="#fotnoter]5}} FN sentralt interesserte seg ikke særlig for massakrene som ble rapportert fra Rwanda.
Rough Aunties av Kim Longinotto dreier seg om del sterke hvite og sorte kvinner som hjelper voldtektsofre. Organisasjonen Bobbi Bear forfølger voldtektsmenn juridisk, og tar vare på de unge jentene som er overfalt. En film om psykisk lammede unge jenter, og de uredde «tøffe tantene». Filmens tema ble oppfattet, men filmens lengde (103 min.) gjorde at jeg og fire andre på første rad sovnet mot slutten.
Norske From Prison to Parliament av Charlotte Rødher Tvedt er et talende dokument over en kenyansk flyktning som sender penger fra Norge til en politisk bevegelse i hjemlandet Kenya. Etter en svindelaffære soner Peter Ranginya i Bastøy fengsel. Filmen følger ham fra fengselet til han senere stiller til valg i Kenya. Det er bare det at denne opportunisten så gjerne kjøper stemmer i Kenya … Men filmen er ikke utrykk for norsk moralisme.
En helt annet blikk på Afrika ga Enjoy Poverty av den nederlandske kunstneren Renzo Martens, som reiser rundt i Kongo med håndholdt kamera. Hans utfordring er å få de fattige selv til å tjene på medieindustrien rundt dem: Hvorfor skal ikke fattigdom være salgbar? Hvorfor skal ikke lokalbefolkningen kunne fotografere de døende og utsultede selv, og få betaling som vestlige fotografer? Noen gutter prøver selv å fotografere på hans oppfordring, men å få solgt dem var verre … Filmens søkelys rettes mot hjelpeorganisasjoner som «lever» av fattigdommen. Flyktningtelt og biler er tydelig merkevarebygget med store logoer. Men paradokset er at også Martens tjener på fattigdommen, han reiser selv rundt i elendigheten: Et sted filmer han en far som viser fram sin utsultede datter og hennes uvaskete underliv som et stort, åpent sår. Martens «kunstneriske» følgesvenn blant Kongos analfabeter og fattige er, provoserende nok, neonskiltet «enjoy poverty». Som regissøren sa på en konferanse: «Jeg er like kynisk som dere.»
SÅ TIL GAMLE østblokken: En vakker dokumentar kalt Boris Ryzhy om poeten med samme navn, gir en dyster stemning fra den halvkriminelle, drabantbyaktige russiske småbyen Jekaterinburg. Den 27 år gamle dikteren var følsom nok til å ta landets dysterhet innover seg, og i 2001 orket han ikke å leve lenger. Regissør Aliona van der Horst søker opp minnene syv år etter. Hun oppsøker familien, naboer og venner. Noen gamle, korte videoklipp med hans melankolske smil gjenfinnes. Filmen viser grå oppganger, blekgule blokker på rekke og rad lik militærforlegninger, og vinteren understreker kulden. Mennesker titter fram bak låste metalldører. Mange av dem kjeltringer og mordere. En av de intervjuede beskriver dem som «bodygardgenerasjonen». Dette er Ryzhys gamle klassekamerater, den overflødige generasjonen mellom kommunisme og kapitalisme. Van der Horsts film innehar også vondvakre visuelle partier, akkompagnert av Ryzhys dikt om denne hans råe og håpløse forstadsvirkeligheten.
Constantin and Elena er en også følsom dokumentar, men av en annen type. Den handler om et gammelt ektepar på en bondegård i Romania. Dette er en film om tid, kjærlighet og alderdom, eller sett på en annen måte: en film om død, bitterhet og kort tid igjen. Regissør Andrej Dascalescu filmet alene, for ikke å la sine besteforeldre bli påvirket av kameraarbeidet – og kameraet gikk iblant også uten fotograf. Ifølge den unge debutregissøren skal man ha talent, arbeide hardt og ha flaks for å bli valgt ut til en festival som IDFA. Han mente selv bare å ha hatt det siste. Hans fastlåste kamera gir en viss verdighet til karakterene, det lar dem være i fred, samtidig som det gir oss mulighet til å delta i deres private stunder – i deres langsomme daglige oppgaver, deres sammensveisede og lykkelige liv, etter 55 års ekteskap. Vemodet ved livets slutt beskrives av Constantin selv med at «det ene øye ler, det andre gråter.»
Tingenes tilstand er heller ikke så mye bedre i Russland. In the Holy Fire of Revolution viser tidligere sjakkverdensmester Garri Kasparovs forsøk på å stille til det russiske presidentvalget i 2007. Han motarbeides systematisk av Putins sittende regjering. Ikke bare hindrer de ham å ta fly rundt i Russland på valgturne eller få tv-dekning. Men også her ser vi rå vold benyttes som maktmiddel der noen på oppdrag slår ham ned med en kølle. Han fengsles også uten nevneverdig grunn. Kasparovs koalisjon Det andre Russland har få muligheter i landet der makten har fritt spillerom, en stat med forakt for egne lover. Eksempelvis blir Kasparovs partikontor blokkert og partifolkene stadig trakassert. Filmens komiske element er Putins ungdommelige tilhengerskarer som med høystemte rop demonstrerer mot Kasparov og Det andre Russland. Kasparov utfordrer dem til diskusjon på gaten, men de vet knapt hva et argument er. Slutten på Kasparovs muligheter kommer når myndighetene plutselig før valget krever at han samler to millioner underskrifter – og det i den russiske ferien. «Valget» ble gjennomført uten ham, et valg hvor Medvedev visstnok skal ha fått 99 prosent «oppslutning» fra tsjetsjensk side …
DEN UAVHENGIGE dokumentarfilmen gir oss fortellingene nedenfra. Fortellingene fra innsiden, de undertryktes historie, fortellingene som avslører maktens virkemidler. Dokumentarfilmens regissører gir oss den gjennomtenkte visuelt ladede kritikken. Disse regissørene har en helt annen agenda enn egoistisk makt og penger. Typisk for festivalenes utvalgte filmer er at de lages uten profitt for øyet.